De siste ukene/dagene har boligbransjen og boligutbyggere kjørt en stor og omfattende kampanje som går ut på å svartmale alle som etter deres mening forsøker å stikke kjepper i hjulene for deres inntjening av penger.
Dette gjøres igjennom å påvirke politikere og sende saker ut i media. Dette gjøres under dekke av at Norge trenger flere boliger raskt og dette skal man få til ved å redusere klageadgangen og vanlige folks demokratiske rett til å uttale seg til politiske vedtak om byggesaker. I det minste må man innføre gebyrer på klage adgangen.
De unnlater å nevne en utfordring som gjør seg gjeldene, nesten alle steder der det skal bygges boliger. Det er politikerne som beslutter og legger rammer for utbygginger og dette blir gjort i gjennom demokratiske prosesser, der alle har rett til å si sin mening.
Når rammene for utbygginger er lagt og de enkelte reguleringsplaner skal utformes, så er utbyggerne alltid de som forsøker å presse opp totalutnyttelsen eller høydene, utover det som er vedtatt. Ofte deltar de direkte i arbeidet med å lage reguleringsplanen og kan påvirke denne betydelig. I nesten alle tilfeller er det naboer og lokalpolitikere som forsøker å hindre dette, fordi de ikke har den direkte påvirkningen av planen som utbyggerne har.
En annen ting er at boligutbyggerne er inne på et område i veldig kort tid og de er ute etter stor og rask profitt. De skal ikke selv bo i boligene, de skal som oftest ikke bli igjen i området og de skal senere ikke forholde seg til utfordringer i området. Dette overlater de til beboere, naboer og lokale myndigheter. Nettopp de personene som de ønsker å begrense muligheten til å mene noe om prosjektene de skal bygge. De samme personene må leve med utbyggernes valg resten av livet.
Jeg skal benytte et eksempel fra Ensjø i Oslo kommune. Bystyret i Oslo Kommune vedtok i 2004 et planprogram for hele Ensjøområdet, der man delte området inn i 3 soner og man besluttet grenser for hvor stor utnyttelse det var tillatt å bygge i hver sone.
På Ensjø T-banestasjon (Tyngdepunktet) legger planprogrammet opp til høye 200-270% utnyttelse. Nå forsøker en gruppe utbyggere å øke utnyttelsen i dette prosjektet, betydelig utover det som er vedtatt. Dette gjøres med forskjellige krumspring som eksempelvis å forsøke å regulere området etter bruttotomt i stedet for etter nettotomt, slik det er vedtatt i planprogrammet.
En slik omgåelse av vedtak gjør at utbyggerne kan si at totalutnyttelsen er på gjennomsnittlig 248%(bruttotomt) som er godt innenfor det vedtatte planprogrammet, mens den i virkeligheten er på gjennomsnittlige 320% etter nettotomt som er vedtatt i bystyret.
Ser man på det arealet som ligger til grunn for bruttotomt, så inneholder dette alle boligene og et torg, gategrunn, park og lignende. Dette er totalt på 37.300 m2 etter utbyggers egne tall. Selve bygningene representerer bare 29.035 kvadratmeter etter nettotomt.
Legger man til grunn utbyggers ønske om TU på 250%, så får man 92.600 kvadratmeter etter bruttotomt og 72.600 kvadratmeter etter nettotomt. Forskjellen på disse to vurderingene er ca 20.000 kvadratmeter arealer.
Tar man dagens boligpriser på ca kr. 35.000.- pr kvadratmeter (på Ensjø) og ganger opp med arealet, så får man en verdi i form av en brutto sum på 700 millioner kroner for disse 20.000 kvadratmeterne. Med så mye penger i spill, så er det sikkert verdt forsøket på å prøve å omgå et tidligere bystyre vedtak i Oslo kommune.
Jeg skjønner at utbyggere og bolignæringen ønsker en redusert klageadgang og skaffe seg mindre innblanding i prosjektene sine, for det er meget store penger i boligutvikling. Men det er kanskje ikke like bra for mange lokalmiljøer rundt omkring.
