Gratulerer med nasjonaldagen!
Gratulerer med 200-årsdagen til Grunnloven!
Gratulerer med å bo i et demokrati, i fred og i det landet FN igjen og igjen kårer til verdens beste land å bo i!
I dag er en dag for å feire. Men, hvis denne dagen skal være noe mer enn bare en feiring over hvor godt vi har det, må det også være en dag for ettertanke. For 200 år siden var ikke Norge et rikt land. Vi var et av de fattigste i Europa.
Hårde tider har vi døjet,
blev tilsidst forstødt;
men i værste nød blåøjet
frihed ble oss født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.
Kjenner du det igjen? Det er fra «Ja vi Elsker». Nærmere bestemt, det ikke fullt så kjente, femteverset. Og på samme måte som vi har gjemt vekk femteverset kan vi også til tider glemme hvor privilegerte vi er.
Verset var fra «Ja vi elsker», men innholdet kunne like gjerne vært fra Sør-Sudan. Mens vi på lørdag feirer to hundre år siden vi fikk vår grunnlov står verdens yngste nasjon foran sin største utfordring noen sinne. Bare tre år etter at landet fikk sin frihet står de midt oppe i krig og potensiell hungersnød. I Sør-Sudan trenger fem millioner nødhjelp. FN anslår at over 50 000 barn kan dø av sult dersom ikke verdens rike land øker den humanitære innsatsen betraktelig og raskt. 1,3 millioner er enten flyktninger eller internt fordrevne.
Jeg beklager å ta opp dette på selveste 17. mai. Det er ikke meninga å ødelegge stemninga, med pølser og is, ved å snakke om sultende barn. Det er godt å leve i Norge. Ja, vi har våre utfordringer, men det samfunnet vi har bygget gir flere folk muligheter og trygghet enn de aller fleste land i verden. Dette skal vi være stolte av og dette skal vi feire. Men hvis rettferdig stolthet ikke skal gå over i selvgodhet så er det viktig at vi innimellom stopper opp og tenker på hvor vi kommer fra og hvor privilegerte vi er.I «Terje Vigen» beskriver Ibsen et Norge i krig. Et Norge hvor «den fattige sulted, den rige led savn/to kraftige arme var ingen til gavn/for døren stod sot og død.» Historien om 17. mai er ikke bare en historie om demokrati. Det er også historien om et land som karret seg ut av sult og fattigdom. Og historien vil dømme oss etter hvordan vi hjelper andre på den veien vi selv har gått.
Om ikke annet enn hensynet til denne historien så la oss slippe å vente på bildene av sultne barn. La oss hjelpe befolkningen i Sør-Sudan.
Det er ikke bare grunnloven som har jubileum i år. Også nasjonalsangen har en rundt år. Sangen ble først sunget av sangere fra Den norske Studentersangforening på Eidsvoll i 1864, i forbindelse med grunnlovens 50års-jubileum og er dermed 150 år i år (det er verdt en liten applaus syns dere ikke).
Er det lenge siden dere har lest «Ja vi elsker»? Ikke bare de to versene vi synger i dag, men hele. Det tar ikke lang tid, det er bare åtte vers, men det er veldig spennende. Spennende fordi sangen handler om så mye mer enn bare de to versene vi synger.
Ta bare sjetteverset hvor det blant annet står:
Fienden sit våben kasted,
op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted;
ti han var vår bror.
Det er ikke SÅ lenge siden nordmenn var i krig med svensker og dansker. Med våre broderfolk. Det er verdt å huske på når vi ser krigene i Sør-Sudan, Syria og konflikten i Ukraina.
Vi kan ikke, skal ikke, løse alle verdens problemer. Det må folk gjøre selv. Men vi kan være ydmyke nok til å se at også vi har vært der. Også vi har trengt hjelp. Og vi skal ikke stå og se på at andre lider. Vi skal gjøre vår lille del for en bedre verden.
Når vi gjør det kan vi med rette feire. Vi skal feire vår selvstendighet. Vi skal feire at vi har kjempet oss ut av sult, nød og krig og til å bli et av verdens beste land å bo i. Og vi skal være stolte av at vi hjelper andre som vil gå den samme veien. Vi er et lite land, men som det står i fjerdeverset
Vistnok var vi ikke mange;
men vi strak dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spil
La oss sammen sørge for at også vi strekker til når vi prøves. Her hjemme og ute.
Gratulerer med dagen!
